Maria bodskapsdag: Glimt av håp


Maria budskapsdag gir oss et glimt av håp, og minner oss om at Gud alltid er med oss. 

 

av Helene Teistedal Vikre, student i stiftspraksis

Då sa Maria: «Mi sjel høglovar Herren, og mi ånd frydar seg i Gud, min frelsar. For han har sett til si tenestekvinne i hennar fattigdom. Og sjå, frå no av skal alle slekter prisa meg sæl, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; heilagt er hans namn. Frå slekt til slekt varer hans miskunn over dei som ottast han. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spreidde dei som bar hovmodstankar i hjartet. Han støytte stormenn ned frå trona og lyfte opp dei låge. Han metta dei svoltne med gode gåver, men sende dei rike tomhendte frå seg. Han tok seg av Israel, sin tenar, og kom i hug si miskunn slik han lova våre fedrar, Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Lukas 1,46–55

Vi har nettopp bikket et år med avstand, ensomhet og frustrasjon på mange plan. Vi er fortsatt inne i en tid hvor håpløsheten og faren for å bli smittet eller å smitte andre, kan kjennes tett på kroppen. Verden er i krise, og ikke minst er det en kamp om livet. 

I disse dager markerer vi Maria budskapsdag. Selv om det ikke er lenge siden jul, starter vi nå å telle ned. Det er ni måneder til vi feirer at Jesus ble født, at Gud ble menneske og brakte håpet til jorden. Historien om julen og om Jesu fødsel, høres ofte innpakket i en nydelig historie, som forteller oss om kjærlighet og fred. Og selv om det bør være budskapet, var det nok kanskje ikke så enkelt i virkeligheten.

Maria var ung. Hun hadde også et barn i magen, selv om hun og Josef ikke hadde vært sammen. Å bli gravid utenfor ekteskapet, kunne på denne tiden risikere med seg stor skam for henne og familien hennes. Det var nok en frustrerende og vanskelig situasjon, men Maria og Josef kom seg gjennom dette. Gud var med dem. De reiste også av gårde på en veldig lang tur, for at de skulle skrives inn i manntallet den gangen. Denne turen var nok slitsom, særlig for en høygravid Maria. De kom seg heldigvis frem til Betlehem i tide, og Jesus kunne bli født i sine foreldres trygge hender. Håpet, livet og kjærligheten ble født til jorden, ut av håpløshet og forvirring. 

Vi er fortsatt inne i en frustrerende tid, hvor det kan være vanskelig å se enden på det klemmeløse samfunnet vårt, hvor avstand har blitt den nye tryggheten vår. Det er vondt å ikke kunne være sammen med alle de vi ønsker å tilbringe tiden med. Til tider kan situasjonen også oppleves vond fordi man ikke får utrettet det man ønsket, eller gjennomført planene som var lagt. Men midt i dette, kan vi skimte et håp. Det er ni måneder til vi igjen skal feire at Jesus ble født. Og en dag i fremtiden, enten fjernt eller nært, vil koronaviruset være historie. Våren viser sakte men sikkert tegn til lysere tider, og snøklokker som spirer. Gud er med oss i både mørke og i lyse tider. Og en dag skal vi igjen sitte tett i tett i trange lokaler, ta en fremmed i hånden og klemme de vi er glad i.  

Kjære Gud, takk for våren.
V
ær med i mine tunge tanker, 
og hjelp meg å leve i håpet. 
Amen

 

(Foto:  Roman Datsiuk on Unsplash)

Tilbake